Høsten for 2 år siden satt jeg inne i ullgenseren min og så My so-called life igjen og igjen. Og igjen. Jeg fikk meldinger av T, svarte på dem, og la vekk mobilen, langt unnå, så jeg ikke skulle ta den igjen når jeg hadde lagt meg og be ham om å komme over. Han ba meg på øl, og jeg sa nei, fordi jeg hadde lyst til å si ja. Han er det skumleste i livet mitt, det vondeste og det fineste på samme tid, han er som alle kyssene i My so-called life, og som alle bruddene i Sex & the city. Angela sykler uten hender i siste episode, det går bra til slutt, det er ikke slutt, rett og slett. Jordan Catalano er ute av livet hennes, og det går bra med henne. Som det kommer til å gå bra med meg. Kan eg kyssa deg? spør han og jeg tenker at jeg har hatt lyst til at han skal kysse meg hele kvelden. Hvis man spoler tilbake til fredag ettermiddag og jeg får melding om at han er på vei, så sier Julie: Jeg hater han fyren der. Hvorfor det? spør jeg, Du kjenner ham jo ikke? Nei, Linn, men jeg vet jo at han har gått fra deg tusen ganger. Nå, sier jeg. Det er jo ikke tusen… Og jeg har jo gått fra ham også. Jaja, sier hun. Fortell meg om ham, da. Og jeg forteller om ham. Bare kort, hvem han er, at han har Bryne-dialekt, og hvordan vi en gang møttes, for hundre år siden nå.
Ok, sier hun. Jeg skjønner at du liker ham.
Alle bruddene i Sex & the city, Linn. Alle grinescenene og alt det som gjør vondt i Eternal sunshine of the spotless mind. Ikke glem det, nå. Ikke glem det bare fordi det er høst igjen og han en gang kysset deg som Jordan kysser Angela.
(via unicornhurricane)
