Mail til Frøydis, etter å ha spurt henne om hun har If nobody speaks of remarkable things-boka mi, hun sa nei, men at hun ville lese den på nytt selv. Jeg svarte:
Ja, det er litt derfor jeg vil lese den selv. Sommeren, stillheten, bråket, byen, barna, alle som er borte, alle som er igjen.
Kanskje Stine har den. Jeg husker ikke hvem av dere som leste den først. Jeg finner den ikke sjæl. Kan jo kjøpe ny. Men jeg likte min gamle, slitte. Og bildet jeg fant i den er også borte. Uff, jeg er et rotehode. Men nå rydder jeg. I livet, i rotet, i bøkene. I morgen har jeg min første skrivedag på lenge. Jeg må hjem tidlig i kveld, rydde hodet, slappe av, sette på vekkerklokka, prøve å bli ferdig med denne boka, prøve å finne veien i manuset, samle meg, samle trådene, et par små kraftanstrengelser nå, og så er boka ferdig. Da kan jeg puste. Være glad. For jeg er jo glad i den, den bare hater meg akkurat nå. Eller omvendt.
Frøydis, i går klipte jeg håret. Med barbermaskin. Ikke alt, men en del.
Jepp.
- L
