“En venninne av meg ringte nettopp - hun hadde fått en pynteskjei av mora si, mens broren hennes fikk et hjemmestrikka skjerf og 500 schmekas.”
Å, jula, ass - alle julekortene folk ikke får, alle gavene som er mislykka, trærne som blåser overende, julematen man kaster opp igjen når man får omgangssjuka, byttekøene i romjula, grininga på kjøkkenet, på badet, midt ved middagsbordet, i bilen, i senga, under dyna, på verandaen.
Jeg fikk ikke gave av besteforeldrene mine i år, og det er helt greit, det er sånn det må bli. “Vi har jo bare pensjonen vår og dere er jo så mange barnebarn, så et sted må det jo stoppe opp,” sa bestemor bekymra til meg da hun ga meg en klem etter å ha forsikra seg om at jeg ikke var fornærma. Og jeg er ikke fornærma, jeg er bare lei meg. Lei meg for at vi ikke kjenner hverandre godt nok til at de vet at en julegave til meg ikke trenger å være 500 kroner i en konvolutt, som det har vært så lenge jeg kan huske. Jeg skulle så mye heller ha fått en eventyrsjokolade eller et personlig julekort eller hjemmestrikka ullsokker eller en håndskrevet liste over filmene de liker, eller noe de likte da de var yngre. En julegave trenger ikke koste penger. Hvis vi hadde kjent hverandre, hvis vi hadde kjent hverandre og likt hverandre, så hadde de visst hvem jeg var og hva jeg satte pris på. Jeg kunne kjent dem og de kunne kjent meg, i stedet lever vi våre liv som medlemmer av en familie og vi ser hverandre kanskje bare den ene gangen i året. Sånn kan det gå.
Den beste julegaven jeg fikk i år kom på lille julaften. Det var en eventyrsjokolade med julebånd rundt, og et ansikt jeg ikke har sett på tre år. (…)Det skal gå bra nå. Kanskje vi tar den ølen jeg har ønska meg en gang i 2012. Skåler for fremtiden og legger fortida bak oss.
Uansett er jeg klar for 2012 nå. Så jævlig klar for 2012.
Främtiden är så ljus att jag må ha solbrillor.
