Om hundre år er allting glemt
Jeg leste fra den nye boka mi, boka som ikke er ferdig enda, og jeg satt to timer på kontoret og leste, leste igjen, leste høyt, øvde - ga opp, prøvde på nytt. 7 og et halvt minutt tok det å lese de 5 sidene. 7 og et halvt minutt, og litt prating, det er kanskje 10 minutter, kanskje ikke det engang. Det er ikke for lenge. Det er så fælt når man leser eller prater for lenge, når man ikke klarer å holde på oppmerksomheten. Så blir det meg, og jeg går opp på scenen, jeg holder skjelvende arkene, og den første teksten går greit, og så den andre teksten, og en stemme, eller noe, jeg vet ikke hva, kommer inn bakfra, i hodet mitt, over stemmen min som leser opp, fra arkene jeg holder i hånda, leser opp det jeg kan, det jeg har skrevet, det jeg følte meg trygg på, nervøs, men trygg, og stemmen sier: Hvorfor står du her og plager folk med dette? Hvorfor kaster du bort tida deres med disse dumme historiene? Og jeg ender opp med å avslutte opplesninga midt i den siste teksten, jeg gir opp og føler meg flau og skamfull, litt fordi jeg gir opp og ikke tror på meg selv, litt fordi jeg virkelig tror på stemmen der og da. Mimir Kristjansson snakker i nesten et kvarter, kanskje mer, han er sist på programmet og det er ingen som ikke vil høre på ham. Jeg skulle snakke i 7 og et halvt minutt, og jeg ga meg for tidlig. Jeg ga opp. Det er faktisk ikke greit å gi opp. Det er bare tull. Enten så får jeg gjøre dette og tro på det, eller så får jeg gi opp og ikke plage folk mer med det.
Faen.
