Trailer
Jeg sitter i kinosalen og plutselig er du foran meg, flere meter høy og bred, venninna mi ved siden av meg skvetter til, tar meg hardt i armen, hvisker: Visste du det? og jeg synker ned i setet, lener meg mot henne og rister på hodet, rister så hardt jeg kan på hodet uten at det faller av, sier med lav stemme: Vi har jo ikke snakket sammen på tre år… og filmen etter traileren med ansiktet ditt i begynner, og jeg tenker bare på deg, på at du var der, plutselig, midt på skjermen, smørt utover, pang, tilbake igjen i livet mitt, men så altfor langt borte. Og jeg går hjemover i høstOslo og jeg trekker pusten og tenker, patetisk og ærlig, at hvis jeg bare hadde et år igjen å leve, så ville det første som sto på lista over viktige ting å gjøre, være å ta en øl med deg. En eneste øl, bare for å vise deg at jeg ble en bra en. Og det at det betyr så mye for meg å ville ha deg i livet mitt, det at du fortsatt betyr så jævlig mye for meg, er grunnen til at du ikke er der. Bare på kino. Tydeligvis.
