Ferien min startet med denne låta, da de spilte den på jukeboxen der vi var og han blåste røyken inn i munnen min, hånda hans i nakken min og de andre ute i bakgården - den sluttet da jeg satt på flyplassen og skrev i dagboka mi om alt jeg hadde opplevd siden med et urolig hjerte, rastløse bein, bustete hår og et smil som ikke forsvant selv da jeg sov på flyet hele veien hjem.
Elefanter
The Driver and Irene actually say very little to each other, primarily because Ryan Gosling and Carey Mulligan felt that their scenes should be more focused on the mood and refused to say many of the scripted lines. Mulligan summarized making the film as “staring longingly at Ryan Gosling for hours each day.”
(via fuckyeahmcgosling)
“
“It would be neat if with the New Year”
(for Miguel)
It would be neat if with the New Year
I could leave my loneliness behind with the old year.
My leathery loneliness an old pair of work boots
my dog vigorously head-shakes back and forth in its jaws,
chews on for hours every day in my front yard—
rain, sun, snow, or wind
in bare feet, pondering my poem,
I’d look out my window and see that dirty pair of boots in the yard.
But my happiness depends so much on wearing those boots.
At the end of my day
while I’m in a chair listening to a Mexican corrido
I stare at my boots appreciating:
all the wrong roads we’ve taken, all the drug and whiskey houses
we’ve visited, and as the Mexican singer wails his pain,
I smile at my boots, understanding every note in his voice,
and strangers, when they see my boots rocking back and forth on my
feet
keeping beat to the song, see how
my boots are scuffed, tooth-marked, worn-soled.
I keep wearing them because they fit so good
and I need them, especially when I love so hard,
where I go up those boulder strewn trails,
where flowers crack rocks in their defiant love for the light.
“En venninne av meg ringte nettopp - hun hadde fått en pynteskjei av mora si, mens broren hennes fikk et hjemmestrikka skjerf og 500 schmekas.”
Å, jula, ass - alle julekortene folk ikke får, alle gavene som er mislykka, trærne som blåser overende, julematen man kaster opp igjen når man får omgangssjuka, byttekøene i romjula, grininga på kjøkkenet, på badet, midt ved middagsbordet, i bilen, i senga, under dyna, på verandaen.
Jeg fikk ikke gave av besteforeldrene mine i år, og det er helt greit, det er sånn det må bli. “Vi har jo bare pensjonen vår og dere er jo så mange barnebarn, så et sted må det jo stoppe opp,” sa bestemor bekymra til meg da hun ga meg en klem etter å ha forsikra seg om at jeg ikke var fornærma. Og jeg er ikke fornærma, jeg er bare lei meg. Lei meg for at vi ikke kjenner hverandre godt nok til at de vet at en julegave til meg ikke trenger å være 500 kroner i en konvolutt, som det har vært så lenge jeg kan huske. Jeg skulle så mye heller ha fått en eventyrsjokolade eller et personlig julekort eller hjemmestrikka ullsokker eller en håndskrevet liste over filmene de liker, eller noe de likte da de var yngre. En julegave trenger ikke koste penger. Hvis vi hadde kjent hverandre, hvis vi hadde kjent hverandre og likt hverandre, så hadde de visst hvem jeg var og hva jeg satte pris på. Jeg kunne kjent dem og de kunne kjent meg, i stedet lever vi våre liv som medlemmer av en familie og vi ser hverandre kanskje bare den ene gangen i året. Sånn kan det gå.
Den beste julegaven jeg fikk i år kom på lille julaften. Det var en eventyrsjokolade med julebånd rundt, og et ansikt jeg ikke har sett på tre år. (…)Det skal gå bra nå. Kanskje vi tar den ølen jeg har ønska meg en gang i 2012. Skåler for fremtiden og legger fortida bak oss.
Uansett er jeg klar for 2012 nå. Så jævlig klar for 2012.
Främtiden är så ljus att jag må ha solbrillor.
