God fredag, forresten.
Elefanter
Nei, ja, nei, kanskje
Du er i det perfekte forhold, L!
Det er jo ikke noe forhold, sier jeg
Nettopp!
-
“Men jag menar det verkligen, även om insikten ännu förundrar mig själv. Så länge som man har levt i föreställningen att när man blev stor skulle man gifta sig och få barn, så många långa svåra år som det var ens vilda och heta och endå åstundan att hitta någon att göra det med. När man så äntligen blev tillräkligt stor och en sådan någon anmälde sig, då upptäckte man ju att det inte alls var det man ville. Och först trodde man att hela idén var fel, det är min färskaste livsinsikt.” - Maken
-
Jeg veksler mellom å ville gå forelsket langs Oslos kalde nattgater, hånd i hånd, jeg vil at alle skal se hva vi betyr for hverandre, jeg vil være hun han går bort til på fest, som en selvfølge, og gir meg et kyss, jeg vil ha ham i nærheten av meg, jeg vil at alle som kjenner meg skal vite at det bare er en jeg går hjem til om kvelden om jeg ikke sover hjemme alene.
-
Vil du vite hva jeg ville gjort? Helt ærlig?
Ja?
Jeg ville løpt.
-
Så kan jeg våkne, alene, uten at han er der, og ikke tenke på ham før han sender melding igjen, jeg kan gå på jobb om morgenen, drikke iskaffe, høre på alle de som sier at jeg ikke vil kaste bort tiden min på en som ikke vil ha hele meg, høre på de som sier at et sted der ute finnes det en som vil gi meg alt jeg vil ha og mer, jeg går hjem om kvelden og hører på musikken min og jeg har det fint.
-
L, jeg digger ham, jeg elsker ham, det veit du jo!
Haha, ja, du ville gifta deg med ham om han var tjej, jeg veit det. Men det trenger ikke bety at jeg bør prøve å gjøre det.
Nei, faktisk, nå som ekteskapsloven er i orden, så ville jeg giftet meg med ham uansett! Herregud, han er jo kjempekul!
-
Jeg dropper Strykejernet-fest, og skogspils og alt annet som sikkert er gøy, også skriver jeg. Jeg åpner en øl og han spør om han skal ta med seg noe når han kommer. Ja takk, svarer jeg, og vender tilbake igjen til manuset mitt, den lille leiligheten min, det lille livet mitt. Jeg prøver fortsatt å bestemme meg for om det er finest med eller uten ham. Kanskje en mellomting.
-
Der er jeg jo tross alt nå.
Aker brygge, 07:38
Jeg våkner midt på natta av at han stryker meg i ansiktet, tegner opp konturene av hvordan jeg ser ut, pekefingeren hans mykt over leppene mine og pannen, når jeg lukker øynene kan jeg kjenne at båten beveger seg, det er frost på brygga, jeg er redd for å falle i vannet, jeg ser det for meg, å treffe det iskalde vannet, å ikke klare å komme meg opp igjen. Du faller ikke uti, sier han. Tenk om jeg gjør det, sier jeg. Da tar jeg deg opp igjen.
Jeg kommer til Køben etter en busstur fylt av mine egne ord og andres, A møter meg med en Corona med lime i hånda, jeg tar en slurk og sier Køben, jeg elsker dig, for jeg gjør det, Køben, byen i mitt liv, bygningene man kun kan se her, gatelyktene som henger over veiene, sykkelstiene, trærne langs gatene, snirkelsnarkel-veiene innimellom, lyden av det danske språket. Vi lager god mat og hører på dansk musikk, jeg forteller A om en sang jeg har hørt, en sang der en dame synger, at danselæreren min bruker den under oppvarminga, og A går bort til stereoanlegget og setter på Medina og jeg blir stående midt på gulvet og si ja, jajaja, det er jo den! For et år siden i Danmark kom den låta, og diskotekene var fulle av jenter som sang høyt mens de dansa, jenter som hadde gått fra kjærestene sine, gått fra løgner og telefonsamtaler om natta, gått fra de som gjør mer vondt enn de gjør godt, og de snurra rundt på dansegulvet, med hendene i været, lukkede øyne, de hører kun musikk i sine iskalde hjerter, nå er det kun for dem, her er det ingenting som kan røre dem, de har det godt. Hun er kanskje ikke Robyn, hun er kanskje mer trash enn vi har lov til å like og fortsatt beholde indie-cred’en, men jeg er en av de som snurrer rundt på dansegulvet med hendene i været mens jeg synger, forskjellen er kanskje bare at jeg har funnet igjen dusteLinn, hun naive som hopper uti ting, men jeg skal prøve å passe på meg selv. Jeg skal prøve å holde igjen, prøve å satse samtidig som jeg danser kun for mig, kun for mig. Det går an å høre musikk i sine varme hjerter også, tror jeg.
På bussen lagret jeg en melding rett før jeg gikk av, jeg vet ikke om jeg skal sende den. Foreløpig står det: What the water wants is hurricanes and sailboats to ride on it’s back.
Det var det Sufjan hvisket meg i øret mens vi kjørte forbi vindmøllene på veien inn mot Køben, en lysstripe over sjøen og en himmel med tusen skylag i like mange forskjellige farger. Og det var kun for mig, kun for mig.
“ …jeg snakker ikke med noen jeg ikke kjenner, akkurat som ellers, akkurat som hver eneste dag ellers. Det er meg og Joel, Joel sparker i sanda i Montauk, jeg sparker i sanda i Middelalderparken, og vi tør ikke prate med noen andre enn oss selv.
ØYA, Flamme Forlag, 2009
(I går søkte jeg visst etableringsstipend og drakk øl og leste fra Øya, dag 3, du kan kalle den et lite PS til Roskilde, eller du kan kalle den noe helt annet, denne er både mer sann og samtidig løgn fra ende til annen.)
Firehundreførtitosjutofire
Nummeret hans er sletta, så når han sender melding står det pluss førtisju foran, jeg kan det utenat, det er kanskje det samme som å ha det lagret, kanskje er det verre, jeg var ute på lørdag og ble sur, jeg sendte melding halv tre, han svarte ikke, jeg spiste ikke burger, jeg sovnet med hodet i en avis og en katt ved siden av meg, dagen etterpå dro jeg for å spise middag hos pappa og han svarte, meldingen jeg alltid sender eller får er ‘hva gjør du?’, i fire-tida søndag ettermiddag får jeg svaret, ‘jeg var på seiltur og gikk glipp av noe, hva gjør du?’ og jeg svarer, senere på kvelden står jeg på en stol og rydder i et skap hjemme, jeg hører på musikk og synger, på skrivebordet mitt ligger det en røykpakke, jeg liker å lukte på den innimellom, jeg fikk den av en venninne da vi var ute og drakk øl, når han kommer inn døra setter han seg foran skrivebordet mitt, ser på røykpakka, jeg spør ham om han tror jeg har begynt å røyke eller om han tror noen har lagt den igjen, han sier oh-oh, that’s not good, og jeg ler og sier at jeg liker å lukte på den, han ler av meg og morgenen etter ringer vekkerklokka mi kvart over seks, han tvinger meg til å sove på armen hans og når vi sier hadet i duskregnet tar vi ikke på hverandre, vi bare løfter hånda, ‘ha en fin uke’, sier han og jeg synes det er helt greit å være alene igjen. Som om han lader opp det som fyller ensomheten min.
(via restartmyheart)
og fortell Rotta at jeg er så avstandsforelska i ham at jeg kjenner igjen konturene av ham selv i mørket på Litteratur på Blå. Jepp, slipset er på, ut og gå.
Peace and love,
ikke send melding til T.
“ heime no, skal på butikken / startar den gamle volvoen og straks / kjem det ulande raude varselsignalet og / fortel at sidemannen ikkje har belte på / som om det alltid er ein sidemann
– fra åpningen av diktet «You can’t go home again, sa Tom Wolfe», Store stygge dikt av Ruth Lillegraven
Oktober
Jeg bor i ullgenseren min og det regner som om det aldri skal slutte. Kanskje jeg blir en gammel dame som går i den samme ullgenseren hele tiden, som ikke får med seg at den lukter.
Jeg tok med meg Biggen til dyrlegen i går, i stedet for å ha ham i bur, hadde jeg ham på fanget med sånn kattesele på. Han var helt rolig. Helt rolig i bilen på vei til, helt rolig på dyrlege-kontoret, helt rolig i bilen på vei fra. Så klikket jeg av selen rett utenfor døra nede i bakgården og spurte om han var sulten. Jepp, sa han, så ble han med meg inn.
T ba meg på øl på tirsdag, og fordi jeg hadde lyst, så sa jeg nei.
Jeg går på jobb i ullgenseren min og skulle noen ganger ønske at jeg kunne drukne i den.
Jeg dro på Norli og hørte på Pedro Carmona-Alvarez som leste fra Rust, jeg blir aldri lei av det, han burde lese den inn på lydbok, men da ville jeg jo blitt dama med ullgenser som aldri slutter å høre på lydbok, det ville kanskje vært verre. Han ba meg på middag og jeg ble med. Inne på den indiske restauranten tok jeg av meg ullgenseren, under hadde jeg en hvit t-skjorte. De kjøpte øl til meg og vi snakket om bøker og musikk, og jeg hørte på at Pedro fortalte om seg og kjæresten sin, og jeg tenker fortsatt når jeg hører historier om fine par at jeg ønsker meg jo det, det er bare det at jeg ikke klarer å tro at det skal skje med meg.
Jeg går hjem etter jobb og jeg leser, og jeg kan ikke noe for at jeg tenker: Kanskje går det en gutt rundt i nabolaget mitt og får øye på meg, jenta som leser, en ny bok hver dag, og kanskje lurer han på hvem jeg er, kanskje tenker han at han vil si noe til meg, kanskje tenker han at han vil be meg på øl eller middag eller en tur opp på takterrassen for å se på utsikten.
Gyldendalhuset har to takterrasser, det er ikke lov å røyke på noen av dem.
House er forelska i Stacy og hun sier i siste episode av første sesong at House er the one, og det regner.
Jeg går ut i lufta om morgenen på vei til jobb og puster inn den klare høstlufta og det slår meg at jeg ikke tenker så mye på deg lenger.
“jeg ser jo at du slepper det emosjonelle ankeret ditt i disse siste to, og at det betyr noe for deg personlig å si det du sier.” - N i siste mail om øya-singelen. Som er ferdig.
